Innlegget handler ikke direkte om boka til Bertrand Larsen, men jeg har for anledningen lånt overskriften fra hans boktittel.

Boka har jeg for øvrig lest, og selv om Larsen har fått mye kritikk i media, syns jeg boka er bra. Å be folk om å forbedre seg eller forandre seg eller sette seg et mål er tabu i mange kretser og folk som Larsen får høre det. Men nok om akkurat det.

I et kapittel i boka nevner han den «indre dialogen» altså stemmen vi har i hodet til en hver tid, enten taus eller veldig aktiv – er den med i våre filosofier foran små og store valg, begrunnelser for nei eller ja, og rettferdiggjøring av det vi eventuelt bestemmer oss for.

Grunnleggende i mye av selvhjelpslitteraturen er å utvikle kraften til å styre vårt tankesett og den indre dialogen vi til en hver tid har, slik at vi i større grad er i stand til å ta valg med mer fornuft og kvalitet.

Det finnes mange eksempler på hvordan den indre stemmen forteller oss hva vi bør og ikke bør gjøre, og det blir ekstra gøy når man merker hvor mye det betyr når man tar kontroll over stemmen og styrer den.

Selv opplever jeg en strabasiøs tid med den stemmen noen ganger i måneden. siden jeg i en av mine jobber slutter 0330 og må opp på neste jobb kl 0700. Etter en ganske lang arbeidsdag som slutter langt på natt, skal man altså bryte seg opp tidlig igjen, og mentalt er det faktisk en tøff sekvens.

Imidlertid begynte jeg å tenke litt på disse situasjonene her en dag. Hvorfor er det egentlig så tøft? At kroppen ikke er uthvilt er selvsagt ikke heldig, men selv føler jeg at det ikke nødvendigvis er det fysiske som er det vanskelige.

Nei, det er det mentale. Stemmen i hodet er rett og slett vemmelig, og det føles ut som det bråker ordentlig når klokka ringer.

Mentalt stritter det skikkelig imot. Det er vanskelig å stå opp. Det er for kaldt i rommet. Videre er det et stort trykk på det faktum at jeg nå ikke får sjanse til å sove igjen på mange timer. Stemmen spør meg selvsagt hvorfor jeg orker dette, hva er vitsen? Når man strengt tatt kan velge bort påkjenningen.

Tidlig i dag var et slikt tilfelle. Men i stedet prøvde jeg å overstyre det hele, blant annet ved å si at dette ikke er noe problem. Det er ikke fare for helsa. Det er litt fysisk vondt, men det er ingen grunn til å bli mentalt utkjørt. Jeg står opp til en jobb jeg liker og får greit betalt.

I takt med overstyrende tanker kjente jeg godt etter i den varme dusjen og med kaffekoppen, hvor godt det var og hvordan kroppen fysisk begynte å venne seg til våken tilstand.

Jeg tror nøkkelen til å endre seg ofte dreier seg om å overstyre den indre stemmen. Den indre stemmen er som oftest en litt lat kompis som er lite glad i anstrengelser og krav. Minste motstands vei er mest brukt, og foreslås oftest når nye valg må tas.

Så Larsen har nok et poeng. Å bli best, handler nok ofte om å kontrollere seg selv mentalt. Å ta alle valgene som kreves får å nå lengst, betyr å ta helt andre valg enn den indre stemmen ofte har planer om. Den beste belønningen man får ved å opparbeide seg god mental kontroll vil jeg si er vilje og disiplin. Viljen til å starte en endring eller en oppgave, disiplinen til å holde på så lenge det kreves må også være til stede.

Begge deler er utvilsomt mye av årsaken bak mange menneskers suksess.